Castro er gått av og vil dele plass, om ikke i Helevet så i historien, med kolleger som Lenin, Stalin, Hitler, Mao og Pol Pot.

Castro var diktator over Cuba i nesten 50 år, og pga hans sosialistiske politikk har folket levet i nød og fattigdom uten noen form for frihet.

I Cuba i dag er det utbredt fattigdom, mange går sultne og det er i menge tilfeller køer for å få kjøpt mat. Sykdommer som skyldes underernæring har begynt å vokse frem, og Cubas gratis helsevesen, som så mange i Vesten ser opp til som et ideal fordi det er gratis, har praktisk talt ingen mulighet til å helbrede noen i det hele tatt –helsetilbudet er gratis, men det man får for lav eller ingen betaling er også her som praktisk talt alltid ellers av dårlig kvalitet.

Det er heller ingen ytringsfrihet, og antall kjente politisk fanger på Cuba er mer enn 200.

Vi bringer noen sitater fra en artikkel om Cuba i Wall Street Journal:

"The problem is, saying what you think in Cuba can be dangerous. In 2002, Cuba imprisoned dozens of journalists who declared themselves dissidents and published criticisms of the regime — many are still there. Most Cubans are so afraid of being labeled a critic that they are reluctant to utter the words "Fidel Castro" in public.

…fear and paranoia are key elements in the Castro government playbook to stay in power. Fear of Cuba’s own secret police and fear of an imminent U.S. invasion are perennials. Fear leads Cubans to restrict what they say and do, …

The reason people feel more confident about openly complaining is economic, … The downturn of the early 1990s [da de mistet de store overføringene fra Sovjetunionen] forced Cuba to allow some private enterprise, such as letting people open small restaurants in their living rooms or rent out rooms. That, plus cash transfers from Cuban exiles, has made locals less reliant on the government for jobs. A measure of economic independence has brought a measure of political independence,…

….poverty [grew after] the collapse of Cuba’s economic sponsor, the Soviet Union. In 1991, Mr. Castro declared a "special period" of drastic reductions in food and other rations. Average daily caloric intake fell by 40%. Eventually, optic neuritis, a rare eye disease caused by poor nutrition, swept the island." (Sitat slutt)

Som sagt, den mer enn 80 år gamle Castro er gått av, og han har overlatt styringen til yngre krefter, broren Raul, som bare er 76.

Meget snart vil Castro-perioden være over, og vi vil se folket juble i Havannas gater når friheten kommer.

Vi håper altså at cubanerne får frihet og den velstand som følger med.

Dessverre frykter vi at det lutfattige Cuba vil få så mye hjelp og støtte fra de rike land at landet raskt blir en velferdsstat med store støtteordninger, med et stort byråkrati, og med offentlige gratistilbud på alle viktige områder.

I så fall vil Cuba aldri ble et velstående land. Men i hvert fall vi cubanerne i en periode ha velstand, og de vil ha slike ting som politisk frihet. Men dessverre vil de antaglig velge å støtte en velferdsstat og legge skylden på kapitalismen når den viser seg ikke å føre til velstand.

Vi håper som sagt at cubanerne får frihet, men vi frykter at landet raskt vil bli like blodfattig og tafatt velferdsstat som de fleste land i Veste-Europa er blitt, og da er det ingen grunn til optimisme på lang sikt. Castro-epoken er død, men sosialismen (i form av velferdsstatmodellen) vakler videre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende