Som kjent har DLF vil si til dette at slik må det nødvendigvis bli når det Vår løsning er at alt slik skal privatiseres. Det er mange grunner Men våre venner i Høyre har et annet syn: ”Høyre foreslår nytt ”-Vi har sett at departementene stadig bryter Videre: ”I forslaget Høyre la frem i Stortinget i dag, heter det at Dette er et reelt problem, men løsningen fra Høyre er å gi enda mer Men ikke bare dette, sporene burde også skremme: gang på gang har vi I en periode var sykehusene fylkeskommunale, og dette gikk ikke bra. Det som er kjernen er følgende: privat virksomhet (som ikke er Men ren offentlig virksomhet er anda verre. Her er det nesten alltid Og det eneste Høyre kan finne på for å bote på dette er å innføre enda et offentlig råd/utvalg/nemd! Nok sagt.
det i det siste forekommet et stort antall brudd på reglene som gjelder
ved offentlig anskaffelser. Selv departementene bryter sine egne regler!
offentlige bruker penger: sløsing og misbruk skjer, og så kommer det
stadig flere regler og tilsyn som skal følge med og passe på at slikt
ikke skjer, og så blir alt enda mer komplisert og uoversiktlig, og så
blir det enda flere reglebrudd, Og de som bryter reglene blir i liten
grad rammet av sine feil, noe som fører til at det ikke er noe merkbart
press for å endre det som reelt sett er en praksis som i liten grad
legger vekt på de reglene som finnes.
til dette, men her kan vi trekke frem det poeng at det er lett å være
uforsiktig med andres penger og at de aller fleste passer meget godt på
sine egne penger – det er derfor det offentlige sløser så kolossalt med
skattepengene og at private er langt mer forsiktige.
konsulenttilsyn” er overskriften på en artikkel i Aftenposten 31/5, og
artikkelen (ikke på nett) inneholder bla. følgende:
anskaffelsesregelverket. Men bruddene blir i liten grad klaget inn, og
får dermed ikke konsekvenser for lovbryterne. Det sier
stortingsrepresentant og næringspolitisk talsmenn i Høyre Torbjørn
Hansen”.
”Stortinget ber regjeringen om å etablere et eget tilsynsorganfor
offentlige anskaffelser, og nedsette et utvalg for å utforme forslag
til en mer effektiv håndhevelse av reelverket for offentlige
anskaffelser”".
makt til det offentlige ved å innføre enda flere råd og utvalg -
istedenfor å deregulere og privatisere og overlate disponeringen av
pengene til de som har tjent dem.
sett at det offentlige har tatt over ting som opprinnelig var privat,
og stadig ser vi at etter en tid går det dårligere og dårligere: skolen
forfaller, bibliotekene forfaller, sykehusene forfaller, osv.
(Forsvaret og politiet forfaller også, men disse har aldri vært privat
og bør ikke bli private. Dette faller dog inn i mønsteret om dersom det
offentlige tar på seg mer enn de legitime oppgavene så vil alt
forfalle, også de legitime oppgavene.)
Det politikerne da fant på var å gjøre dem statlige! Dette var
løsningen, trodde de. Men vi ser stadig i avisene hvordan dette går.
regulert av det offentlige eller leverer til det offentlige) er i
hovedsak effektiv og pålitelig. Men dersom det offentlige kommer inn i
bildet blir det altfor ofte ineffektivitet, sommel, svindel og
korrupsjon.
store forsinkelser, store budsjettoverskridelser, urealistiske
planer,regelbrudd, osv.
høyre's Arkiv
Høyre enda en gang
Høyre er seg selv lik
”Høyrefolk vil heller ha Jens enn Erna” er overskriften i Dagbladet i dag. Vi siterer fra artikkelen: ”Ingen ledere står så svakt i eget parti som Erna Solberg. Det viser Synovates meningsmåling utført i april på oppdrag av Arbeiderpartiet. 18 prosent av Høyres velgere svarer at Jens Stoltenberg er best egnet til å være statsminister. Bare 15 prosent foretrekker kandidaten fra deres eget parti. -Tallene sier like mye om Erna Solberg som partileder enn statsministerkandidat. Hun er ikke særlig sterk i eget parti. Siv Jensen har en langt større tyngde blant sine egne enn Erna, sier Håkon Kavli i Synovate til Dagbladet.” Artikkelen fremstiller dette som om det kun dreier seg om person, og på et vias er dette korrekt, men egentlig er det noe annet som er det viktige poenget: det viktige poenget er at det Høyre og det Aps står for er omtrent identisk. Begge er tunge sosialdemokratisk partier som vil ha høy skatt, statlig styring av det meste, og som vil at staten skal drive skolen, helsevesenet og pensjonsordningene. Men hvis disse to ”hovedmotstanderne i norsk politikk” er nærmest identiske i sin politikk, hva er det da man velger når det er valg? Jo, man velger kun personer, men velger ikke politikk. Alle de store partiene er enige i politikken; det kan være uenighet om enkelte detaljer, men alle de store partiene i Norge er enige om hovedlinjene. Det skulle ikke være nødvendig å minne om at i det siste har flere fremtredende Høyre-folk gått ut og sagt at Høyre og Ap bør gå sammen i regjering – sist ute var tidligere statsråd Kristin Clemet. Vi kommenterte dette for noen dager siden og sa da at vi ikke trodde noe slikt ville skje. Vi tror fortsatt at noe slik ikke vil skje, men hva vil da bli regjeringssituasjonen etter neste valg? Mange tror at det blir et flertall av Høyre og FrP, og da er det vanskelig å si hvem som danner regjering: det kan bli FrP og Høyre – hvis da Høyre våger dette. noe vi ikke tror. Uten samarbeid med Høyre tror vi ikke at FrP vil få danne regjering alene. Men hva hvis det blir et borgerlig flertall av FrP, H, KrF og V? Da vil Høyre neppe gå sammen med FrP, og vi kan enten få en regjering av H, KrF og V, eller vi kan få en regjering av Ap med støtte fra KrF, Sp og V (og SV, hvis de kommer inn på Stortinget). Da får vi Stoltenberg III selv om det er et borgerlig flertall på Stortinget. Så regjeringssituasjonen er vanskelig, men dette gjelder kun personsammensetning. Uansett hvilken av disse konstellasjonene det blir så vil politikken bli omtrent den samme som den har vært de siste 20 år uansett hvem som har sittet i regjering. Selv med Høyre og FrP i regjering vil politikken fortsette i samme spor som den har gjort de siste tiårene. For den som vil markere en avstandtagen til denne brede sosialdemokratisk konsensus er det kun én mulighet: man bør stemme på DLF og dermed si at man vil ha noe helt annet enn det de andre partiene står for. En stemme på en av de syv store er bortkastet, men stemme på DLF er en markering at man er fed up av øket politikermakt, økende skatter, en reduksjon i kvaliteten på alle tjenestene som det offentlige står for, osv. Derfor: si at du vil ha noe annet og stem DLF!
Storkoalisjon?
Høyre og Ap bør gå sammen i regjering etter neste valg, mener tidligere Høyre-statsråd og nåværende leder for den vanskelig plasserbare tankesmien Civita. ”Borgerlig flertall etter valget neste høst betyr nødvendigvis ikke at vi får en borgerlig regjering. Tiden er inn for at Ap og Høyre tenker samarbeid, ikke minst om EU-medlemskap” skriver Clemet i Aftenposten i går. Og vi er ikke overrasket, Høyre og Arbeiderpartiet er enige om det meste, og de stemmer svært ofte sammen i Stortinget: begge er for høyt skattenivå, begge er for at det offentlige skal regulere økonomien og ha omfattende støtteordninger til alle typer mottagere, begge er for at skole, helsevesen og pensjoner skal være offentlig, og begge er tilhengere av norsk medlemskap i NATO. Man kan kanskje få det inntrykk at Høyre oftere er enig med Ap enn Ap er med sine regjeringskolleger. Vi vil tro at mange i Høyre vil synes at Clemets forslag er en god ide, men vi tror ikke at det vil bli noen slik regjering med det første. Grunnen er at begge disse partiene lever på den illusjon at de er de to hovedmotstandere i norsk politikk. Dette er noe de i mange tiår har basert sin image-bygging på, og da kan ikke disse to partiene gå sammen i en regjering. (Et unntak fra dette kan skje dersom det oppstår en nasjonal krisesituasjon, men det som er Clemets viktigste argument er ikke av en slik karakter). Hva er det som er Clemets hovedargument for denne storkoalisjonen? Vi vet at nei-siden har et solid forsprang. Vi vet også at de to ja-partiene, Høyre og Ap, venter på et stemningsskifte i folket. Men det holder ikke bare å vente på folket, så lenge folket venter på lederne. De må selv gi et bidrag til det stemningsskiftet de håper på. De må tale ja-sidens sak! Den eneste regjering som med lyst og kraft kan bringe Norge inn i EU, er en Høyre/Ap-regjering.” Vi er nok enige med Clemet i at det som enklest kan få Norge inn i EU er en H-Ap-regjering. Og at begge vil ha Norge inn er opplagt, de er begge sosialdemokratiske partier, og EU er en superbyråkratisk sosialdemokratisk velferdsstat som skal omfatte hele Europa. Fordelen ved å være med i EU er at man får tilgang til et frihandelsområde som omfatter hele Europa. Ulempen er at EU har felles tollbarrierer mot ikke-medlemmer, at EU driver omfattende overføringer landene imellom, at Norge vil måtte betale store beløp til EU, at (enkelte virksomheter) i Norge vil motta overføringer fra EU at landbruke i mange av landene får enorm støtte, at detaljreguleringen bare øker og øker, at Norge får medbestemmelse i EUs mange organer, og at EU-prosjektet er et forsøk på å bygge en sterk vestlig makt som et alternativ til USA (noe som ikke vil være mulig pga dagens europeeres feighet og tafatthet). (Denne listen er langt fra uttømmende.) DLF er motstander av norsk medlemskap i EU: Alle fordelene som følger ved et medlemskap kan vi oppnå ved å erklære ensidig frihandel for Norges vedkommende, og da slipper vi alle ulempene. Med et sterkt og voksende FrP på sin side – det er litt vanskelig å si hvilken side av Høyre FrP befinner seg på, men vi skal la dette ligge – er Høyre i en skikkelig klemme, så det er nærmest slik at de ikke kan gjøre noe riktig. Og Clemets forslag er enda et av de mange umulige forslag om hva Høyre skal gjøre fremover.
”Så hvorfor ikke stoppe krangelen om hvem som skal regjere med hvem [etter en borgerlig seier ved valget i 2009]? Vi kan komme tilbake til saken i 2013. I mellomtiden kan vi bruke tiden på noe virkelig viktig og bringe Norge inn i EU.
Til slutt vil vi bare kort oppsummere ved å si at et forslag om at H og Ap skal gå sammen i regjering har en solid forankring i partienes politikk, men at symbolverdien av disse partienes posisjon som hovedmotstandere i norsk politikk gjør et slikt samarbeid umulig.
Tilsynelatende logisk fra Høyre
Høyre-topp og tidligere administrasjonsminister Victor Norman går i et fersk utspill inn for å øke skattene. Vi siterer fra hegnar.no:
"Tidligere administrasjonsminister Victor Norman mener det er helt avgjørende at vi nå setter opp skattene for å styrke offentlig sektor.
– Hvis vi ikke er villige til å ta den diskusjonen jeg nå inviterer til, så vil offentlig sektor få en krasjlanding, ikke om ett år eller to, men om fem til ti år, sier Norman til NRK.
Han peker på nedslitte skolebygg som ikke blir reparert, selv om man i privat sektor bygger hus, hytter og pusser opp som aldri før. Og på veier som mangler vedlikehold, samtidig som bilene som skal kjøre på dem blir flere og dyrere.
– Vi må få privat sektor til å legge beslag på mindre av arbeidskraften, mindre av kapitalen, mindre av talentene, og den eneste måten vi kan gjøre det på er å øke skattene, sier Norman." (sitat slutt)
Det er kanskje ikke helt fair å beskrive dette som et utspill fra Høyre, det kommer fra Victor Norman, og Høyreleder Erna Solberg tok raskt avstand fra forslaget. Men slik vi kjenner Høyre er vi rimelig overbevist om at resten av Høyre snart vil følge etter.
På et vis er forslaget logisk. Når man er misfornøyd med kvaliteten på noe må man satse på bedre kvalitet, og dette medfører som oftest større kostnader: er man misfornøyd med sin bil vil et bytte til en dyrere bil som regel føre til større tilfredshet.
Med utgangspunkt i det faktum at skolen og helsevesenet er dårlig, og med premisset om det offentlige skal drive slikt, er forslaget fra Høyre-toppen helt logisk: konklusjonen følger fra premissene.
Men er premisset korrekt? Vi har stor sans for Ayn Rands oppfordring ”check your premises!”, og her er det et premiss som viser seg å være galt: Norman tar utgangspunkt i at helsetjenester og skoler skal drives av det offentlige.
Men det er her Normann tar feil. Dersom det offentlige tar på seg mange oppgaver vil alt dette i stadig stigende grad bli preget av ineffektivitet, byråkrati, sløsing, korrupsjon, inkompetanse, osv. Og da er det slik at mer penger ikke vil øke kvaliteten. Dette har vi også sett de siste år: stadige flere sektorer innen det offentlige har fått mer penger, men kvaliteten synker allikevel.
Derfor, det eneste som kan sikre at kvaliteten på disse viktige tilbudene som skole og helsetjenester opprettholdes og blir bedre, er at det offentlige trekker seg helt ut.
Å bevilge mer penger vil bare gjøre problemene enda større, og økede skatter vil også gjøre det enda vanskeligere å sikre seg gjennom alternative, dvs. ikke-offentlige tilbud.
Ja, Norman har rett i at problemene innen skole og helsevesen øker, men han tar feil i at løsningen er å bruke enda mer penger på de offentlige tilbudene. Det som må til er en fullstendig privatisering av disse områdene. Kun da kan man sikre en stadig stigende kvalitet som vil nå stadig flere.
Normans utspill er egentlig ulogisk i og med at det baserer seg på et uholdbart premiss, premisset om at det er det offentlige som skal drive skole og helsetjenester. (Men Høyre er enig i dette premisset, og det er derfor vi tror at Høyre snart vil slutte seg til Normanns utspill.)
Høyre til venstre
Høyre har avholdt landsmøte, og har gått inn for en lang rekke standpunkter som som regel forbindes med venstresiden.
Høyre har kjøpt påstandene om menneskeskapt global oppvarming, og vil bruke mye ressurser for å motvirke den påstått menneskeskapte oppvarmingen. Aftenposten refererer: ”Høyre ønsker nasjonalt klimaforlik. Klimagassutslippene må reduseres med 30 prosent frem mot 2020. Nordisk nettverk av høyhastighetstog erstatter flytrafikk”. Dette vil være svært skadelig for all verdiskapning, og vil ikke ha noen effekt på klima/gjennomsnittstemperatur i det hele tatt.
Høyre vil også styrke det offentlige tilbudet innen omsorg, helsetjenester og skole. Dette vil heller ikke gi noe særlig stor gevinst for de som er avhengige av disse tjenestene, men det vil øke skattene.
Det var så vidt vi har kunnet se ingen på landsmøtet snakket om liberalisering, avbyråkratisering, deregulering eller skattelettelser.
Altså: Høyre satser for fullt på å styrke det offentlige tilbudet, men legger ingen vek på å arbeide for øket individuell frihet. Høyre vil at en rekke viktige tilbud skal finansieres med skattepenger, og at den enkelte selv i liten grad skal kunne bruke egne penger på områder som skole, helse og pensjon.
Kanskje aller verst innen økonomisk politikk er at Høyre nå går inn for at ansatte skal ha rett til fridager med lønn for å ivareta omsorg for sine nærmeste, og at det muligens skal være arbeidsgiver som skal betale dette. VG skriver her om NHOs reaksjon på dette: ”NHO er oppgitt over Høyres forslag om rett til fri for pleie av nær familie. Taket er nådd for hvor mange velferdsordninger bedriftene makter å ta på seg, mener arbeidsgiverne.”
Høyre gikk dog på enkelte mindre punkter inn for tiltak som er gode, selv om de er små: De vil innføre skattefradrag for kontingent og bidrag til lokale frivillige organisasjoner, ha brukervalg i hjemmehjelpen, vil innføre skattefradrag for kontingent og bidrag til lokale frivillige organisasjoner, og vil fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger.
Men i det store og hele er Høyre nå fullt ut et parti som vil ha offentlige løsninger på alle viktige områder, og som ikke gjør noe for å åpne for private alternativer.
Dette kommer ikke til å gå godt for Høyre. Konservative partier går som regel frem når de har en retorikk som inneholder liberalistiske elementer, men de går tilbake når retorikken legges over til venstre. Det finnes en rekke eksempler på dette: Reagan og Thatcher hadde en pro-frihetlig retorikk, og vant på det. Deres etterfølgere George Bush sr og John Major gikk til venstre, og tapte på det. Også i Norge har vi relativt nylig opplevd noe lignende: i en periode sto daværende Høyre-formann Jan Petersen sterkt på skattelettelser, dette førte til en utstrakt beundring og han fikk tilnavnet Tøffe-Jan. Høyre gikk da også frem på meningsmålingene. Ved sist valg gikk Høyre derimot til venstre, og tapte klart på det.
Og slik kommer det også til å gå denne gang. Høyre har valgt en profil som innebærer at de kommer til å bli en av de store taperne i høstens valg.