Etter at Adresseavisen publiserte en karikaturtegning av en naken selvmordsbomber med teksten ”Jeg er Muhammed” på maven, reagerte Pakistans ambassadør i Norge. Han mente at dette – altså publiseringen av tegningen – var en terrorhandling. Han mente at den åpenbart forestilte profeten Muhammed, at dette var en grov fornærmelse mot islam, og dette kunne muslimer ikke finne seg i.

Hva er så definisjonen på en terrorhandling? Ambassadøren mente at en terrorhandling er enhver handling som vekker sterke reaksjoner. Siden karikaturer av Muhammed veker sterke reaksjoner blant muslimer, så er publiseringen av slike tegninger å regne som terror. Denne definisjonen er opplagt feil, det er mye som kan vekke sterke reaksjoner uten å være terrorhandlinger.

UDs talsmann reagerte på dette ved å uttale at man ikke ville si noe om saken; dette for ikke å gjøre saken enda mer vanskelig og betent.

Ingen av disse utspillene var uventende: en representant for en totalitær ideologi går til angrep på den friheten vi har i Norge, og UD vil ikke si noe, dette for ikke å gjøre situasjonen enda vanskeligere.

Hvordan ville et sivilisert land med en stat som var villig til å forsvare sine innbyggeres frihet svart på dette?

Ført ville man ha oppklart hva terrorisme er: terrorisme er å utføre vold og ødeleggelser i betydelig skala mot tilfeldige sivile med det formål å oppnå en politisk forandring.

Med denne korrekte definisjonen ser man klart at det å publisere en tegning ikke er terror, og man ser at de mange angrep mot Vesten utført av militante muslimer de siste 20 årene klart er terror.

For det annet burde ikke UD reagert ved ikke å si noe. De burde sagt klart ifra at i Norge har vi ytringsfrihet, og at utenlandske diplomater – og andre land – må akseptere dette. Hvis en ambassadør ikke aksepterer dette bør han utvises, og man burde ta saken opp med regjeringen i landet han kommer fra. (Egenlig taler ambassadøren på vegne av regjeringen, men i et slikt tilfelle burde man undersøke om det virkelig var samsvar mellom regjeringens politikk og det ambassadøren uttalte.)

Dersom regjeringen virkelig ikke kan akseptere at vi har ytringsfrihet, burde man i første omgang bryte alle forbindelser, og dernest evt. gå til krig. Dvs. når regjeringen i et fremmed land sier at den ytringsfrihet som finnes i Vesten er uakseptabel for dem, så er dette reelt sett en krigserklæring. Og da må vi svare med de midler som er nødvendige.

Det vi har sett de siste 20 år er en stadig ettergivenhet fra Vesten. Dette (dvs. den siste runden) begynte med dødsdommen mot Salman Rushdie rett før 1990; dette var en dødsdom utstedt av Iran mot en britisk borger.

Det alle Vestens regjeringer da gjorde var å late som ingen ting og å se en annen vei. Dersom disse regjeringene hadde svart på en måte som Iran fortjente – ”en slik dødsdom mot et annet lands borger, og kun for at han har ytret seg, er totalt uakseptabel. Dersom den ikke tekkes tilbake er vi reelt sett i krig.”

Dersom Vesten hadde gjort dette, ville de siste 20 års terror høyst sannsynligvis ikke ha skjedd. Men når offeret er ettergivende blir de aggressive mer og mer pågående, og når de fleste regjeringer gjør som norsk UD i denne saken – stikker holdet i sanden og håper at problemet vil forvinne av seg selv – så vil det bare bli verre og verre fremover.

Jo mer ettergivende man er overfor tyranniske bevegelser, jo med pågående og jo mer aggressive blir de. Slike bevegelser kan bare stanses ved at de påføres et knusende militært nederlag (slik som nazismen fikk i 1945, slik som slaveri-ideologien ble påført i 1865, etc.)

Det er dessverre mange ganger vi finner grunn til å sitere følgende kloke ord fra Winston Churchill: ”An appeaser is one who feeds a crocodile, hoping it will eat him last”.

Eller kanskje er det slik at vår tids Chamberlainer tror at dersom de kaster alle andre til krokodillene så vil han selv ikke bli spist når han er den eneste som er igjen? I så fall tar han feil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Document.no gir et sammendrag av en sak i Danmark. En av de tegnerne som tegnet Muhammed er blitt utsatt for drapstrusler, og ”et 20-tall foreldre velger å permittere en ansatt i barnehaven til deres barn, fordi hun er gift med en tegner noen står etter livet. Det skjer i Danmark i det Herrens År 2008. Det er terrorens mekanikk i praksis: folk foretrekker en liten innrømmelse – i dette tilfelle måtte en medarbeider bort, – mot den store katastrofen, – at noe skulle kunne skje med deres barn. Hvem kan fortenke dem i det?…”

På et vis er dette helt forståelig. Det folk er mest opptatt av er egne barn, og at de ikke vil utsette sine barn for den minste risiko er lett å forstå.

På den annen side vil slike innrømmelser føre til at terroristene vil komme med sterkere krav, og da vil folk flest synes at det er greit å være stadig mer ettergivende. Til slutt vil da all frihet være tapt.

Hva er da løsningen på dette? Det burde være klinkende klart at vi i Vesten har ytringsfrihet. Det er statens oppgave å beskytte den, dvs. staten har som oppgave å stoppe alle som truer ytringsfriheten, staten har som oppgave å eliminere alle trusler mot ytringsfriheten, staten har som oppgave å beskytte alle som bruker den.

Grunnen til at vi får slike problemer som beskrevet ovenfor er at staten ikke gjør denne jobben. Staten lar terrorister fritt få fremsette trusler, og da er det ikke overraskende at truslene blir stadig kraftigere, og at flere og flere kaster ytringsfriheten på båten og finner seg i innskrenkningene.

Hva burde staten ha gjort.? Staten ved regjeringssjefen burde ha sagt at ”vi har ytringsfrihet, og vi vil ikke komme til å gi etter for krav om at den skal innskrenkes. Det er heller ikke slik at den kun skal brukes klokt, alle skal kunne bruke den til å gi uttrykk for akkurat de meninger de måtte ha, kloke eller ukloke. De som er uenige har også rett til å si dette, men de har ingen rett til å fremsette reelle trusler med de som har meninger eller kommer med ytringer de ikke liker. Det er straffbart å fremsette reelle trusler, og de som gjør dette vil bli arrestert og dømt. Siden det i visse miljøer (blant muslimer) ofte forekommer personer som fremsetter trusler, og endog begår vold mot personer som benytter sin rett til å ytre seg, vil disse miljøene bli overvåket. Den som forsøker å ramme andre med vold eller trusler når de gir uttrykk for upopulære meninger, de vil få strenge straffer”.

I det konkrete tilfelle med barnehaven burde de involverte få tilstrekkelig politibeskyttelse slik at ingen følte frykt, samtidig som de som fremsatte truslene ble overvåket og uskadeliggjort.

Dessverre kommer intet av dette til å skje, politikerne er alt for ettergivende. Hvorfor? Politikerne bare gjør det folket ønsker, og i folket er det intet ønske om å stå så hardt på for å forsvare ytringsfriheten. Og hvorfor det? Fordi folk flest har liten tillit til den Vestlige samfunnsmodellen (som innebærer ytringsfrihet) og de verdier den bygger på: rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, politisk frihet, fri markedsøkonomi/kapitalisme; isteden har folk flest stor respekt for og ser opp til andre modeller, modeller som bygger på irrasjonalitet, kollektivisme, ufrihet, religion, politisk styring. Det er dessverre vanlig i Vesten i dag å enten mene at andre samfunnsmodeller, modeller som innebærer ufrihet, er like gode eller bedre enn Vestens modell.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende